Paraplydrinker og feriestas

Klokken er snart tre. Det er natt. Eller kanskje det er mer som morgen. Sommernatten er lys og vakker. Fuglene synger og kvikksølvet kommer seg ikke nedenfor 18 varme sommergrader denne natta. Jeg får ikke sove og er gira i hele kroppen. I morgen reiser vi til Venezia, der vi møter hele resten av Hallerakerfamilien (30 stk), og lørdag går vi ombord i et enormt cruiseskip som skal frakte oss rundt i Middelhavet en ukes tid. Jeg har gledet meg til dette siden jeg fikk vite om denne turen sent i november, og nå kribler det godt i kroppen.

Livet er utrolig bra for tida. Jeg og Christer har lange, gode dager sammmen, og vår lille skatt vokser og trives i magen min. For en uke siden kjøpte vi oss ny leilighet og gleder oss til å flytte inn i september. Kan nesten ikke vente;)

Men nå må jeg ta meg en liten lur før reisedagen kan begynne. Takk for meg. Over og ut.

23 timer til sommerferie!

Akkurat nå er jeg ganske stressa. Om ca 21 timer har jeg min aller siste eksamen denne våren, eksamen nummer 11. Det er nesten uvirkelig. Jeg har gledet meg til den dagen siden jeg begynte på Bjørknes i høst. Endelig er det sommerferie, og jeg skal bare bruke tid på det jeg har lyst til.

Magen min vokser stadig, og lille minien boltrer inni der seg mens han/hun fremdeles har god plass. Det virker igrunn ganske behagelig inni der. Jeg er 25,5 uker på vei, og fosteret er så godt utviklet at det faktisk er levedyktig. Det er ganske utrolig. Men jeg syns likevel at det kan holde seg der inne noen måneder til;) Så skal jeg og Christer ordne alt klart imens.

OK, tilbake til lesingen! Kommer tilbake med noen gledelseshyl etter at mitt liv som nerd på Bjørknes er over! Hipp hipp!

Sofie

De siste ukene har jeg hatt mange rare drømmer om dette lille barnet som vokser inni meg - og da spesielt om når det kommer ut. Det er alt fra drømmer om en svær og ufordragelig unge som vi ikke klarer å bli glad i - til at ungen er så liten og stiv som en barbiedukke og vi ikke klarer å finne den igjen i vogna. Sånne drømmer er visstnok helt normalt, og jeg er ikke spesielt redd for at vi skal få et monster til barn.

I morges var det likevel herlig å våkne. Jeg drømte at vi hadde fått verdens vakreste datter med store øyne, lurt smil og med fire-fem fregner på nesa. Hun het Sofie allerede før hun var født, og hun var rake motsetningen til alle andre rare drømmer jeg har hatt. Likevel klarte jeg å glemme henne igjen hjemme da vi skulle på seksukerskontroll... Fint det;)

De siste tre-fire har det vært mye lesing, pugging og eksamensprestering på meg. Ikke så morsomt, men det har jo gått bra så lang - og det er faktisk ikke så lenge til jeg er i mål. Jeg er mye trøtt, så når jeg først sover så sover jeg tungt - og det har Christer fått merke godt. Han har ofte lagt seg en time eller to etter meg, og da har jeg fått plutselige latteranfall og skravler i vei med meg selv. Sikkert herlig underholdning;) I natt klarte jeg faktisk å våkne av min egen skravling, og syns det var kjempeflaut - mens Christer syns det var hysterisk morsomt. Hehe. Får håpe jeg roer meg litt ned når eksamenene er over.

Okei, nok om mine nattlige opplevelser. Nå er det biologipugging neste. Sitronsyresyklus, calvinsyklus, glykolyse, fotosyntese, elektron- transportkjeden i den aerobe celleåndingen og genetikk skal pugges så godt at jeg sikrer femmern på biologieksamen på torsdag;)

Jeg vokser!

Nå har den lille kroppen ligget inni meg i 4,5 måned og utviklet alle slags organer og funksjoner som er greit å ha for å overleve her ute i store verden, og nå har den plutselig begynt å vokse. Okei, det var ikke akkurat noe som skjedde over natta - men den vokser fort nå. Endelig kan folk med sikkerhet gjette seg fram til at jeg er gravid, i stedet for å bare undre seg over om jeg har lagt på meg mye siden sist. Med tettsittende genser, er det en liten mage som buler stolt fram - og jeg elsker det!

Det er vår, jeg er halvveis i mitt umenneskelige eksamenskjør (bare fem igjen!) og jeg digger den lille magen min som vokser litt for hver dag. Hipp hurra for et fint liv;)

Siste skoledag

Hipp hurra og dans en dans for siste skoledag! Da jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen var siste skoledag forbundet med starten på en vidunderlig og evig lang sommerferie. I år er siste skoledag heller starten på fem-seks uker med intens skolejobbing. Det er nå det virkelig gjelder. Jeg har kommet igang med biokjemieksamen (som gikk bra) og har 10 eksamener igjen. Det gjelder bare å holde pusten og komme seg gjennom det. I dag skal jeg innlede sommeren med herlig familiefest, før jeg gjør meg klar til to eksamener neste uke. Hold pusten og hold ut!

19 uker og nydelig

I dag var vi på ultralyd. Det var en helt utrolig opplevelse. Fantastisk, og ganske ubeskrivelig. Plutselig var det lille barnet foran oss på en skjerm. Det krøllet seg sammen, snudde seg rundt, strakk litt på seg og så ut til å ha det særdeles behagelig.

Vi fikk med oss noen bilder. Damen med geleen og alle de fancy instrumentene mente bildene ikke ble så tydelige. Vi synes bildene er verdens vakreste. Vi satte oss på en kafé i byen. Med hendene rundt hver vår store kaffekopp studerte vi bildene som lå mellom oss.

Kroppen min gnistrer av glede! Inni meg ligger det en liten, aktiv krabat som ser ut til å storkose seg. Det er sjelden jeg er så målløs som nå.

Vår = eksamen

Det er nesten så jeg ikke kan huske en vår uten eksamen. Det hører liksom med. Men aldri før har jeg gruet meg så veldig til eksamensperioden. I år skal jeg ha ikke mindre enn 11 eksamener, og det er jo til å bli sliten av bare ved tanken. I morgen skal jeg ha vårens første eksamen. Biokjemi. I januar lovet læreren oss at det ville bli den letteste eksamen vi noen gang kommer til å ta. Jeg tror han må ha vært rusa på noe da han sa det, for jeg syns ikke akkurat det er så innmari lett. Har pugga meg gjennom sitronsyresyklusen, glukolysen, fettsyreoksidasjonen, fotosyntesen, DNA-replikasjonen, Calvinsyklusen og alt som hører med til hvert av temaene - og håper håper håper at det vil holde til en god karakter.

Det er så innmari fint ute, sola skinner og sommeren har en tendens til å snike seg innpå våren enkelte dager. Det er fantastisk. Men jeg har altså ikke mulighet til å legge meg ned i gresset og nyte sola. Ikke helt enda i hvert fall. Om fem-seks uker skal jeg legge meg ned i det grønneste gresset jeg finner, ha konstant tilgang på tiere i lomma så jeg alltid har mulighet til å kjøpe is - og jeg skal bare nyte evnen til å ikke tenke på noe som helst. Kanskje jeg også kan finne fram en god bok som jeg kan lese uten å bruke utgulingstusj. Åh, det høres deilig ut, og jeg gleder meg så innmari mye.

Når eksamensperioden er over har nok magen min vokst seg enda større, og jeg skal bare strutte stolt rundt omkring. Herlig, herlig. Men nå - litt mer pugging på fotosyntese og DNA-replikasjon før jeg tar kvelden.