I dag var vi på ultralyd. Det var en helt utrolig opplevelse. Fantastisk, og ganske ubeskrivelig. Plutselig var det lille barnet foran oss på en skjerm. Det krøllet seg sammen, snudde seg rundt, strakk litt på seg og så ut til å ha det særdeles behagelig.
Vi fikk med oss noen bilder. Damen med geleen og alle de fancy instrumentene mente bildene ikke ble så tydelige. Vi synes bildene er verdens vakreste. Vi satte oss på en kafé i byen. Med hendene rundt hver vår store kaffekopp studerte vi bildene som lå mellom oss.
Kroppen min gnistrer av glede! Inni meg ligger det en liten, aktiv krabat som ser ut til å storkose seg. Det er sjelden jeg er så målløs som nå.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment