Nyamata Genocide Memorial Site

I dag besøkte vi et annet minnested for folkemordet. Og vi som trodde museet i går var en sterk opplevelse! Vi har lest oss til at det er mange rester og minner etter folkemordet i Kigali, men at det er mye mer av det på landsbygda – og det fikk vi merke i dag. Vi tok minibuss en liten halvtime utenfor hovedstaden, og til Nyamata. Nyamata var et lite, koselig sted med noen hus og skoler, en restaurant og en nedlagt bensinstasjon – men ikke stort annet. Vi gikk til vi kom til en liten kirke i den lille landsbyen. I april for nesten 12 år siden ble 10 000 mennesker drept her. På hele området (Nyamata) ble det drept ca 40 000 mennesker og de ligger i massegraver rundt kirken. Folk søkte tilflukt og gjemte seg i og rundt denne kirken - men ble funnet og drept (5 av de 10 000 som var i kirken overlevde). Lite har blitt gjort siden den gang.

Det første vi legger merke til er kulehullene i taket. Det er som en stjernehimmel der små lysglimt viser seg over hele himmelen. Forskjellen ligger i at dette er et bølgeblikktak med hundrevis av små hull etter at mennesker har skutt for å drepe sine medmennesker, en aprildag i 1994. Det er hull i mursteinene i veggene, på gulvet og på benkene som står på gulvet, etter pistolskudd, macheter og kamp om livet. Duken på alterbordet er heller ikke blitt vasket siden denne aprildagen, og har tydelige merker av blod. I taket og på veggene er det også store mengder blod som ikke er vasket bort. På alterbordet ligger det også smykker og andre gjenstander etter menneskene som ble drept her (en rød kam m speil, to brukne piper og en tannbørste). Et rom på ene siden av kirken er fylt opp med klær og sko etter de drepte – men ellers urørt siden den gang. Alt er så nært og så virkelig – samtidig som det nesten ikke er til å tro. Bak benkeradene i den lille kirken går vi ned en trapp, og ser 2-300 hodeskaller og en mengde benrester som ligger i et monter. Helt nederst ser vi en kiste. Vi spør damen som tusler rundt på området om hva som ligger i den kisten. Hun sier at der ligger det en ung kvinne som ble voldtatt av grotesk mange mannfolk, før de trykka en stav opp i henne – fra vagina og opp til hodet. Groteskt.

Vi går ut og bak kirken. Der ligger to store massegraver som vi får lov til å gå ned i. I det første ligger det kister. Rommet er høyt (5-8 meter), svakt belyst fra de små vinduene helt øverst, og med en smal gang på midten. Vi går ned de store trinnene av betong og står midt i en stabel av trekister. De er pyntet med hvite og lilla stoff med litt blonder. Veldig sterkt. Men den neste massegraven er aller verst. Rommene var like store her som i den forrige massegraven, men her var det kun 10-12 kister. Resten var hodeskaller og benrester. Utrolig sterkt! Tenk at alle disse levde for bare 12 år siden, men ble brutalt drept av sine egne. Vanskelig å fatte. Det er tydelige spor i mange av hodeskallene til hvordan de ble drept – enten av macheteslag eller av pistolskudd. Jeg telte 26 fulle hyller med bare hodeskaller. Det lå minst 200 i hver, så vi har sett grovt regnet 5200 hodeskaller i dag. Drøyt! På de andre hyllene i massegraven lå det enorme hauger av benrester fra menneskene som ble drept. Dette er mennesker som ble drept som følge av en syk ide om at et folkeslag, en gruppe mennesker, er bedre enn annen – og at det gir grunnlag for å slakte de som er ”mindre verdt” enn en selv. Det er ikke til å komme bort fra at regjeringen var de som pushet på for å få dette til å skje (oppfordret dem, og ga hutuene grunner til å gjøre som de gjorde, blant annet ved å fortelle dem at de ikke lenger skulle tåle å se tutsiene være overlegne slik de har vært i så altfor lang tid), men om de ville gjort dette om de visste følgene det ville ha – er heller uvisst.

Det er vanskelig å forstå at noen mennesker har evne til å drepe andre mennesker, men når også den vanlige mannen i gata plutselig kan begynne å drepe sine naboer, venner og nærmeste familie – da er det virkelig vanskelig å fatte! Hva foregikk oppi hodet på dem? Hvor mye skal til for å begynne å drepe? Noe som også er vanskelig å forstå, og som vi prøver å finne ut om dagen, er hvordan folka i dette landet i deg kan leve side om side som et tilsynelatende fredelig folk. Før folkemordet ble barna lært opp fra de var små om hvilken rase de tilhørte og at den andre rasen var verdt mindre enn en kakerlakk, og den rasen de slev tilhørte var den eneste riktige. Det var en tankegang som var indoktrinert i samfunnet og hvert enkelt individ. Men hva skjedde egentlig etter folkemordet? Begynte en plutselig å se de positive sidene ved menneskeverd og menneskerettigheter? Gjorde regjeringen noe for å endre holdningene i folk? Ble det gjennomført holdningskampanjer? Hvordan skjedde det – og fungerte det? Utrolig interessant alt dette, og hvis noen der ute har noen ide om svar til noe av dette – mottas det med takk;) Her sitter vi på kafe, kjører buss og tusler rundt i gata med folk som har opplevd folkemordet, overlevd en menneskeslakt der det lukter død og forråtnelse over hele byen og landskapet. De har sett venner og familie bli drept eller drept dem med egne hender. Fremdeles sitter det 80 000 kvinner og enn fenglet rundt omkring i Rwanda, anklaget for aa ha deltatt i folkemordet, men fremdeles går også mennesker på gata som drepte sine egne i løpet av de 100 dagene folkemordet varte. Alt dette skjedde for bare 12 år siden. Likevel smiler menneskene sitt vakre, hvite afrikanske smil som uttrykker liv, røre, livsgnist, glede, musikk, dans, pågangsmot og optimisme.

Vi har så små problemer i Norge. Vi ser litt perspektiver her ute i store verden. Hjemme i Norge klager vi over det aller meste og bruker flere år på å komme over filleting. Greit at man har det kjipt en periode, men det er så utrolig mange som har opplevd ting som ikke engang kan sammenlignes. Likevel smiler de. De velger å overleve. Leve videre.