Butare

Mandag morgen tok vi bussen til Butare – en tre timers busstur til en by som ligger sørvest for Kigali. Butare er Rwandas nest største by, men den er virkelig liten. Veldig søt da;) vi gikk tvers gjennom ”bysentrum” på fem minutter. Haha. Sjarmerende. Mandag, da vi kom til Butare, gikk vi innom et morsomt marked, kjøpte litt frukt til middag og tusla rundt ”hele” bysentrum til vi plutselig var ved hotellet igjen. Liten, morsom og søt by. Rwandas Nasjonaluniversitet ligger her, med sine 10 000 studenter i den minilille byen, så Butare er også studentbyen #1 i Rwanda. Nesten som studentparadiset Volda;)

Vi bodde finere der enn vi noen gang hadde forventet ut i fra vårt spinkle budsjett. Her hadde vi vår egen leilighet med to soverom, stort bad og et stort oppholdsrom med tv og greier (7 kanaler, bare en som virket). Og dette betalte vi 200 kr natta for. Perfekt. Hadde også verdens nydeligste utsikt over det grønne landskapet og en morsom frukt- og grønsakshage like nedenfor leiligheten vår, der de dyrket salat, sitroner, krydder, bananer, avokado etc. Gøy!

Skikkelig godstemning i heimen. Trivdes skikkelig godt i vårt lille, fine hus midt i det praktfulle landskapet. Da vi kom hjem på tirsdag gjorde vi akkurat som dagen før (ikke mange rutiner vi har hatt i de siste ukene, så det var litt digg at det var noe som skjedde to dager på rad!); vi satte oss ned foran den rare tv’en vår og kikka på den ene kanalen vi har som ikke sender noe annet enn fotballkamper. Spiste yoghurt (les: cottage cheese med sukkersmak etter dårlig oppbevaring i ”kjøleskap”), passion fruit og følger nøye med. Moro det;) Har blitt mange fruktfester i heimen de siste dagene. Koster ca ingenting og er fantastisk godt. Fikk også gjort en del skolearbeid innimellom slagene. Hipp hurra for oss. Flinke feltarbeidende jenter.

Etter frokost på tirsdag dro jeg og Elin av gårde på dagens utflukt (Maren har vært der før, så hun ville heller bli hjemme for å vaske klær og synge høyt mens hun hører på ipod). Vi satte oss i dallaen, godt fornøyde med å finne riktig bil som skulle riktig sted, i jungelen av språk vi ikke forstår. Dalla dallene går ikke før de er fylt opp, og man kan derfor aldri helt vite hvor lang tid det tar å komme seg til et sted – og det er klin umulig å planlegge noe som helst. Tirsdag tok ventinga en drøy time. Fint det. Får mange nye, pratsomme venner på en sånn tur – og får utveksla litt telefonnummer og mailadresser som vi vet at aldri blir tatt i bruk. Hehe. Fint det. Etter at vi omsider hadde kommet oss ut av parkeringsplassen skulle vi fylle bensin og alle i dallaen skulle kjøpe sin dose m nøtter og bananer fra selgerne på utsiden av bilen. SÅ var vi endelig i gang.

Vi kjørte en liten halvtime og kom omsider frem til den lille byen Gikongoro som ligger 28 km vest for Butare. Derfra spurte vi etter veien på en mix av engelsk, fransk og kinya rwanda, traska 3 km i det friske, nydelige, grønne landskapet – og kom vi fram til Murambi Memorial Centre. Enda et svært makabert minnesmerke etter folkemordet i 1994. Dette var et område som ble regnet for å være trygt, så mange tusen mennesker søkte tilflukt her. Men å neida, her var det ikke mange som slapp unna. De ble funnet og brutalt myrdet av hutuene, som del av denne forferdelige etniske rensingen av mennesker som har foregått her i disse praktfulle omgivelsene. Det er nærmest umulig å forstå. Her tusler vi i et landskap som er vakrere enn vi har sett på lenge, solen skinner fra klar, blå himmel, barn løper, leker og ler – og midt i alt dette ble altså tusenvis av mennesker slaktet for 14 år siden fordi de ikke tilhørte ”riktig” folkegruppe. Men godt er det likevel at de ikke prøver å gjemme bort det som skjedde, og heller la det ligge som synlige spor i landskapet flere steder rundt i landet – for å minne menneskene på hva som skjedde og aldri la det skje igjen. Det er også viktig for oss som kommer utenfra å få se dette for å prøve å forstå en liten del av det som skjedde, og forstå en liten del av mentaliteten til menneskene som bor her.

Denne gangen besøkte vi altså en skole. En teknologisk secondary boarding skole som var helt nybygget i 1994. Skolen lå oppå en høyde, og skoleområdet så naturligvis helt forlatt og dødt ut. Og det var det. Virkelig dødt og forlatt. Skolen ble aldri brukt igjen. Det ble bygget en ny skole like ved, og i dag er det kun et av landets mange groteske minner etter folkemordet. En dame kom mot oss da vi kom, og viste oss rundt. Hun snakket kun fransk, og jeg, med mitt spinkle franske ordforråd, prøvde mitt aller beste å prate med henne og forstå det hun fortalte. Vi gikk bak hovedbygningen, og til 4 dormitories som lå lengst borte på området. Her hadde en gang studenter tuslet rundt, sovet i de små rommene og ant fred og ingen fare. Nå minnet bare stedet om død og fortvilelse. Ca 50 000 mennesker ble drept her i løpet av kort tid, april 1994.

Maren hadde forberedt oss på hva vi kom til å se, og vi hadde faktisk brukt noen dager på å bestemme oss for om vi skulle dra dit eller ikke. Likevel visste vi nok ikke hva som ventet oss. Da vi kom inn i det første rommet ble vi mildt sagt overraska over det vi så. Der lå menneskekropper på hvite benker, og det luktet død. Menneskene er konservert med no merkelige greier jeg har lest meg fram til å være pulverisert lime – og etterlatt nøyaktig slik de ble funnet etter massakren. Det var så virkelig, ekte og nære, samtidig som det var helt fjernt. Kroppene var hvite. Skjelletet var godt synlig, men likevel var de så godt balsamert at vi fremdeles kunne se i hvilken stilling de lå i da de ble funnet. Mange hadde også tuster av kruset, svart hår på hodet. Ansiktsuttrykkene var kanskje det verste: Skrikende uttrykk av smerte og frykt. Mange ben og armer var også brukket rett av, etter hutuenes herjinger av menneskene. I mange hodeskaller var det store hakk etter machetehogg. Mange hodeskaller var også helt knust. Enkelte hoder lå også for seg selv, kuttet av en ukjent kropp. Sterkt.

Alle rommene var like. Det luktet stramt av død og inntrykkene var sterke. På noen bord lå det bare voksne, men det var også store bord og egne rom der det bare lå barn. Enkelte steder så vi babykropper som var lagt oppå en større voksenkropp. Mange av barnas hodeskaller var helt knust og ikke til å kjenne igjen som formen på et hode. Utrolig sterkt, og jeg tror ikke vi har klart å ta inn over oss det vi så helt enda. Vi gikk inn i 7-8 av disse rommene. Jeg prøvde så godt jeg kunne og spørre på fransk om ting vi lurte på, og lytte til hennes raske svar på fransk. Ikke så lett, men fikk med meg en god del. I et av rommene lå det hodeskaller og benrester på alle bordene. Flere av hodeskallene hadde svære kutt etter macheter og livskamp.

Etter en stund orket vi ikke mer av de døde kroppene og den fæle lukta. Alle rommene så like ut, og vi syntes vi hadde fått et godt nok inntrykk. Lukta satt i nesa lenge etterpå. Vi gikk inn i en stor hall der klærne til de døde var brettet eller sullet sammen og lagt i hyller. De var ikke akkurat vasket siden 1994, og var skitne av størknet blod og gjørme. I det enkle bølgeblikktaket var det også hundrevis av små hull etter pistolskudd. Det var som med kirken vi var i på søndag – nesten som en stjernehimmel, men med en ganske annen virkelighet. Sterke inntrykk på et ellers så nydelig sted. Vi takket for oss, gikk ut porten og kunne endelig puste ut. Vi er glad vi dro dit for å forstå enda bedre, men det vi så i kirken på søndag gjorde faktisk enda sterkere inntrykk. Der var historiene så virkelige, og det var nesten så vi kunne høre skrikene av livkamp i kirkeveggene. Historien til den unge kvinnen som ble voldtatt grotesk mange ganger før de trødde en påle opp igjennom hele kroppen hennes, gjorde også uslettelig inntrykk på oss.

Vi har sett mye død i det siste. Døde, balsamerte, stinkende kropper, flere tusen hodeskaller, benrester, gamle klær, gammelt blod og en sorg som sitter igjen i bygninger, byer og mennesker. Men det er viktig også. Det er en del av Afrika. De har en annen holdning og mentalitet til liv og død. Livet er ikke like verdsatt som i Vesten. Man blir født og skal dø – og det gjelder å gjøre det beste ut av den tida man er gitt. I Vesten må vi bruke hvert sekund på riktig måte, ta bilder for å huske, gjøre ting riktig for våre medmennesker, gi og få tilbake, planlegge, vite hvor vi skal og når vi skal dit. Her er man fornøyd om man kan spise seg mett, mestre enkelte oppgaver og leve et godt liv. Selvsagt vil vi leve et godt liv i Vesten også, men det er på en annen måte – og der har vi også alle slags muligheter for å klare det. En fattig person i Afrika vet han vil få det kjipt uansett når han dør fordi han uansett ikke vil ha råd til å komme på sykehus. Dør man av aids er det akkurat like kjipt som å dø av en annen sykdom. Man tar seg ikke råd til ARV fordi man heller vil ha penger til å spise mat frem til man dør. En annen holdning til livet rett og slett. Det er egentlig vanskelig å forestille seg, men det er først ved å sette seg inn i deres situasjon at man kan forstå de ulike holdningene folka her nede har til HIV/aids og kondombruk. Kan man leve et godt liv vil man heller det enn å gjøre det alle forteller at en skal gjøre, eller kanskje ikke har mulighet til å gjøre. Mange har ikke råd til kondom, eller har ingen tro på at den funker, så de velger å la være. Unge mennesker i dette landet ser også funksjonshemmede mennesker på hvert gatehjørne. Folk som mangler et ben, en arm eller har alle lemmene i ubalanse med resten av kroppen og bare åler seg bortover gata og tigger om penger med munnen. Da er det helt klart noen som tenker at – Jess, jeg har to ben og to armer, og jeg ønsker å gjøre det beste ut av ungdomstida mi ved å ha det gøy, og være glad jeg ikke er krøpling. Korttenkt kanskje, men slik er også holdningene for mange unge mennesker i dette og andre afrikanske land.

Vi fikk oss en bussvenn på vei til Gikongoro på tirsdag. Han fortalte oss litt om mentaliteten blant folka her til lands. Her kan man slå hverandre og krangle det ene minuttet, og bli venner igjen neste minutt. Survival of the fittest. Vi er svært forsiktige med å spørre folka her om folkemordet, fordi det er et uhyre sensitivt tema (i forhold til hvilken stamme de tilhører, hva som skjedde med familiene deres osv). Vi spurte likevel busskompisen vår forsiktig om hva som ble gjort etter menneskeslakten i 1994. Det er vanskelig å tenke seg til hvordan de kunne leve tilsynelatende fredelig sammen i dette landet etter hundre dager med menneskeslakt. Svaret vi fikk ligner på mange andres. Myndighetene gikk ut med budskap om at konflikten måtte legges død og menneskene måtte leve side ved side. På merkelig vis fungerte dette. Høyst trolig ikke særlig bra i den første perioden, men bedre og bedre for hvert år som gikk. Kagame ble president i landet i 2000 og har også uttrettet underverker i løpet av sin periode. Da han ble valgt for andre gang i 2003 fikk han 95 prosent av stemmene. Så han er en populær president! Mange snakker om Kagame som superpresidenten som reddet landet. Han var også såpass populær fra første stund at folk ønsket å gjøre som han sa. Som den naive, gøyale busskompisen vår sa: ”Siden Kagame sa vi skulle være greie med oss, så var vi det.” Hehe. Litt usikker på hvor godt hold det er i den teorien, så vi valgte å grave litt mer i den saken ved å spørre et par andre. Innocent, kameraten til Maren, sa at myndighetene, i samarbeid med NGO’er og nasjonale organisasjoner jobbet sammen for å skape fred og forsoning mellom menneskene i landet. Kan se for meg at det skulle ganske mye arbeid til for å roe ned menneskene som hadde opplevd et av tidshistoriens verste folkemord – på hver sin side av saken, men på et vis fungerte det. Innocent sa også at de som bor her med en gang kan se hvem som er hutu og hvem som er tutsi, og at det fremdeles er noe forskjellsbehandling mellom de ulike gruppene i samfunnet – men at det ikke merkes stort i dagliglivet. Vi har hørt myter om hvordan vi kan se forskjell på hutu og tutsi, men får mytene avkreftet stadig vekk. Vi ser ikke forskjell, og godt er det.

Hver onsdag mellom 9 og 13 er alt stengt i denne byen. Internettsjappene, restaurantene, markedene, museene og alle butikkene stenger. Det er Gachacha på denne tiden hver onsdag. Da skal en liten del av byens fanger etter folkemordet stilles for retten av samfunnets borgere. Familier husker fremdeles drapsmannen til sitt familiemedlem, og hva han gjorde, hvor mange han drepte osv – og hver onsdag stilles altså noen av dem for retten for de sørgende. De som er straffet etter folkemordet er delt inn i grupper. De som tilhører den første gruppen gjorde det aller verste, drepte flest, fikk med seg folk til å drepe osv. Disse tar the National Court seg av. Men fremdeles er det mange, mange tusen fanger som de ikke får skvist inn en skikkelig rettssal. Disse stilles dermed for samfunnsretten. Der deltar alle som vil, og alle som har noe å komme med. Hver by løser dette på hver sin måte med valg av ulike dager osv. I Butare har Gachachaen blitt holdt hver onsdag mellom 9 og 13, og hele byen er helt stengt. Det er visstnok et mål at man skal bli ferdige m dette innen 2008. Sterkt. Overalt der vi har vært i Rwanda har vi sett fangene som tusler rundt i sine rosa fangedrakter. De jobber ute på markedene, på en byggeplass – eller er på vei til samfunnsretten. Mange unge mennesker som ikke visste hva de ble tvunget til å gjøre, og som nå lider for noe de kanskje ikke engang har gjort. Vanskelige greier.

Etter Gachachaen på onsdag dro vi på Nasjonalmuseet som ligger her i byen. Det er visstnok det fineste museet i Øst-Afrika, og var ganske forskjellig fra det skrale og simple nasjonalmuseet i Dar Es Salaam Tanzania – men det var likevel ikke den helt store opplevelsen. Jaja. Følte oss bittelitt kulturelt og historisk beriket i hvert fall. Flott;) Hadde enda en herlig fruktfest da vi kom hjem. Torsdag morgen tok vi buss tilbake til Kigali, og her skal vi være til i morgen tidlig. Da drar vi tilbake til Tanzania og morsomme Moshi. Hurra. Skal bli gøy å se vårt nydelige fjell, Kilimanjaro, før vi drar sørover i landet på lørdag.

Legger ut noen bilder. Jeg tok faktisk bilder av de døde menneskene på Murambi Memorial Centre også, men legger de ikke ut her. Det ser grotesk ut. De bildene er for de aller mest interesserte og kan ses når vi kommer hjem. Lukten kommer faktisk igjennom skjermen når man ser på bildene, så da er dere advart.